NEWS

Norge kan ikke stå utenfor… investeringsavtaler


< Back to all news

Norge kan ikke stå utenfor… investeringsavtaler

Business

Category: Trade

Norge kan ikke stå utenfor når våre viktigste handelspartnere går inn i en vev av bilaterale investeringsavtaler.

Striden om bilaterale investeringsavtaler (BITs) står om private selskap skal kunne føre sak mot staten i et internasjonalt tvisteløsningsorgan (ISDS).

Regjeringen har forlenget høringsfristen. Det gir mulighet til å bøte på tre åpenbare mangler ved den norske debatten: Den undervurderer statens posisjon i tvister med utenlandske investorer, den ser ikke at saken utvikler seg svært dynamisk internasjonalt og den overser forskningen som er gjort på begge disse tema.

Norges posisjon
Kritikken mot avtalene bunner grovt sett i to forhold. For det første den innarbeidede ideen om at nasjonal suverenitet skal trumfe andre aktører og hensyn. For det andre en nesten like innarbeidet tro på det multilaterale prinsippet.

Jeg husker et intern-seminar i Utenriksdepartementet rundt 1990 der jeg presenterte min forskning på bilaterale avtaler. En ekspedisjonssjef kritiserte meg kraftig for i det hele tatt å beskrive fenomenet; den norske linjen var jo uansett å avvise slikt uvesen.

Når Regjeringen nå snur 180 grader, er det nok mer av nødvendighet enn av overbevisning. Multilaterale globale avtaler har vært en hjørnesten i norsk etterkrigspolitikk.

Blant OECD-land er det ifølge FNs organ for handel og utvikling, UNCTAD, bare New Zealand (4) og Island (9) som har sluttet færre avtaler av denne typen enn Norge (15). Sverige og Danmark har sluttet 69 respektive 55.

Den aller første bilaterale investeringsavtalen var mellom daværende Vest-Tyskland og Pakistan i 1959, og Tyskland er det landet som har inngått flest BITs (134).

Selv ikke bilaterale handelsavtaler som kan inneholde regler for investeringer, har Norge brukt i særlig grad.

Statsmaktens posisjon
Som institusjon er ikke tvisteløsningsorganet ISDS noe fundamentalt nytt.

Det finnes lignende internasjonale domstoler. ISDS har heller ikke vært til ensidig fordel for de private investorene.

Kritikerne har rett i tilfeller der et stort selskap saksøker et svakt u-land; her kan skjevhet i evnen til å kjøre en sak føre til utnytting av landet, eksempler er olje- og gruvebransjene.

Men forskningen på feltet gir ikke noe entydig bevis på at det har skjedd ofte. Mye tyder på at det vil skje sjeldnere.

Antallet sivil-stat søksmål ble mer enn seksdoblet i perioden 2001-11, til rundt 450.

Karl Lorz og Susan Franck viser i to uavhengige prosjekter at investor fikk medhold i én tredjedeler av sakene som var avsluttet i oktober 2014. Dessuten fikk investorene vesentlig mindre i erstatning enn de krevde.

Staten vant altså i langt flere saker. Der den tapte, var det statsbyråkratiet som hadde iverksatt tiltak investor protesterte på. Nye lover blir sjelden gjenstand for søksmål.

Bråket om adgangen til å saksøke staten har stoppet EUs arbeid med å få til den brede handels- og investeringsavtalen med USA, gjerne forkortet til TTIP. Litt paradoksalt er Tyskland blant dem som har dratt hardest i bremsen.

Samtidig er det grunn til å merke seg at Kina i mange av de hele 130 investeringsavtalene landet er med i, gir investorer adgang til å saksøke den kinesiske staten for et internasjonalt tvisteløsningsorgan. Dette er faktisk noe kinesiske myndigheter har godtatt i 15 år. Én viktig grunn er at de ønsker kinesiske investeringer utenlands beskyttet mot statlige inngrep av den typen de har opplevd i USA og andre land.

… Les hele artikkelen her

Source: Aftenposten

Published: October 3, 2022