Cathrine Sandnes og Lars Gunnesdal i Manifest Tankesmie fremstiller i DN 11. januar internasjonale handelsavtaler som en trussel mot demokratiet: «liberalistisk fremrykking må nå skje ved å sette demokratiet til side». De lengter tilbake til de tre gyldne, keynesianske tiårene etter 1945.

Det er absolutt legitimt å være mot kapitalisme, markedskrefter og internasjonal handel. Men når Manifest fremstiller økonomisk liberalisme som en motsetning til demokrati, er de på ville veier.

Det er selvsagt ikke udemokratisk å deregulere økonomien. Det er heller ikke udemokratisk at våre regjeringer forhandler frem internasjonale handelsavtaler. Det ville tvert imot vært en unnlatelsessynd om regjeringen ikke tilpasset Norge til den internasjonale virkelighet.

Tiden med nasjonal selvberging er for lengst forbi. For et lite land som Norge er internasjonal handel spesielt viktig for vekst og velstand. Spesielt de siste tiårene, der Kinas vekst har bidratt til høye priser på våre eksportvarer.

Når Manifest sprer sitt anti­globaliseringsbudskap, kan de gjøre det ved bruk av Facebook, Twitter eller andre sosiale medier, redskap utviklet og drevet av store, multinasjonale, kommersielle selskaper som er avhengig av internasjonal handel og investeringer.

Internasjonal handel bidrar til velstandsutvikling. Konkurranse bidrar til teknologiutvikling.

Det er samtidig viktig med gode kjøreregler for internasjonal handel. NHO mener at det har vært viktigst å sikre globale regler gjennom Verdens handelsorganisasjon, WTO. Dessverre har forhandlingene om en ny avtale, den såkalte Doha-runden, stått i stampe de siste ti årene. Det er derfor vi har fått en oppblomstring av regionale frihandelsavtaler som TTIP og sektorspesifikke avtaler som TISA.

For Norge skaper dette utfordringer. Når WTO er blitt mindre viktig, svekkes vår innflytelse.

USA og 11 land rundt Stillehavet signerte nylig en ny og omfattende samarbeidsavtale (TPP), og EU og USA forhandler for tiden om en handels- investeringsavtale, TTIP. Norge står utenfor. Norske bedrifter får dårligere konkurransevilkår enn konkurrentene. Det har vi ikke råd til.

Derfor er det sentralt at regjeringen er aktiv i de inter­nasjonale forhandlingene om handel med tjenester, TISA. Tjenester utgjør nærmere 75 prosent av norsk bnp, og norsk handel med tjenester har økt med 40 prosent på fem år. I 2014 eksporterte vi tjenester for over 300 milliarder, særlig innen maritime næringer og offshorenæringer, energi og telekom.

En hovedinnvending fra Manifest og andre kritikere av TTIP og TISA er at de er hemmelige. Det er ikke hemmelig at disse forhandlingene finner sted. Forhandlingsmandatene er vedtatt og demokratisk forankret i hvert land.

Selve forhandlingene kan selvsagt ikke være åpne for alle og enhver.

En grunnplanke i vårt representative demokrati er at regjeringen utgår av det parlamentariske flertall. Regjeringen er det utøvende organ som iverksetter politikken, herunder å forhandle internasjonale avtaler. Det er en god og velprøvd demokratisk prosess.